Kvinner og barn søkte sammen på gatene i Khatmandu etter jordskjelvet 25 April
Fotokreditt; Kashish Das Shestra
Det er internasjonalt anerkjent at kvinner og barn utgjør 70% av alle dem som rammes hardest i katastrofer og humanitære kriser. Bilder av foreldreløse barn og kvinner som gråter flyr ofte over TV skjermene i den første tida etter ei katastrofe, og vi fortviler med dem og deres situasjon. Etter hvert blir disse bildene borte fra mediene og vi kan lett få inntrykk av at kvinner og barn er overlatt til seg selv når støvet roer seg og fokuset blir på å finne overlevende i ruinene. I de hektiske timene etter et jordskjelv tar organisasjonene svært lite hensyn til hvem som får og ikke får hjelp. Alt blir satt inn på å redde liv og få så mange som mulig ut av ruinene. Selv om Røde Kors, UNICEF og andre store operative organisasjoner prøver å sørge for at nødhjelpsinnsatsen og forsyningene når fram til kvinner og barn, viser flere eksempler at det ikke fokuseres spesielt på dem. I svært mange tilfeller er gutter og menn står i først i køen for å ta imot forsyninger og hjelp. Kvner og jenter spesielt kommer i neste, helst i siste rekke.
Opp gjennom årene, har vi alle sammen sett skremmende mange bilder av kvinner som må slåss om matrasjoner og vann til seg selv og sine barn når krisene rammer. Siden dette skjer igjen og igjen hver gang det er nye katastrofer og kriser, må vi reise spørsmålet om vi faktisk legger tilstrekkelig stor nok vekt på å nå fram til kvinner og barn i kriser? Tar vi deres behov og rettigheter til mat, vann, omsorg og beskyttelse alvorlig nok i planlegging og implementering av tiltak før, under og i etterkant av humanitære katastrofer og kriser?
For å holde meg orientert etter å ha vært ute av «businessen et drøyt år», gjennomgikk jeg nylig et oppdatert kurs om planlegging og gjennomføring av nødhjelpsoperasjoner. Der var ikke ordet «barns beste eller at det skulle tas spesielle hensyn til barns behov for omsorg og beskyttelse» i akutte eller langvarige kriser nevnt i det hele tatt. Ei heller var kvinners spesielle behov for beskyttelse mot seksuelle og andre typer overgrep tatt med. Opplegget brukes av en både norske og internasjonale hjelpeorganisasjoner.
Jordskjelvet i Nepal har igjen minnet oss om hvor viktig det er å få hjelpa fram til dem som trenger den og at den fokuseres inn på dem som trenger den mest. Mens jordskjelvet fortsatt er hot stuff i media verden over, og folk bekymrer seg om det nepaleske folks overlevelse og velferd, må vi, organisasjoner og hjelpearbeidere «stoppe opp» og spørre oss selv om vi gjør de riktige tingene? I utallige kriser har jeg opplevd at det motsatte skje; lokalbefolkningen, og spesielt at kvinner og jenter , blir tilsidesatt, ja noen ganger regelrett overkjørt av velmenende organisasjoner, og gjort til passive mottakere av «hand-outs», istedenfor å bli respektert som spesialister på sin egen situasjon og som medeiere i sin egen framtid.
Selv om det selvsagt er viktig, er det ikke nok å gi mat, vann og pledd til de overlevende, de har også behov for å får oversikt over sin egen situasjon, få psykososial støtte og hjelp, og «finne tilbake til seg selv». Det siste legger vi stort ikke stor nok vekt på der vi durer fram som medlemmer av et profesjonelle hjelpeapparat. Jeg husker godt at jeg selv, som UNICEF Representant og koordinator for FNs hjelpearbeid etter det store jordskjelvet i Bam i Iran i 2003, to dager etter jordskjelvet, spurte en gruppe kvinnelige iranske lærere om når de kunne begynne og undervise barna i Bam igjen. Høflig svarte de » la oss sortere ut og få oversikt over våre egne liv først, så skal vi vurdere om vi kan begynne og undervise igjen. Det er ikke sikkert det går».
Det tok lang tid for mange av de kvinnelige lærerne å vende tilbake til jobben, noen kom aldri tilbake. De hadde mistet for mange i sin egen familie, kollegaer, og elever som de tidligere underviste til at de orket å stå i jobben igjen. Deres lærdom ble min lærdom og fortalte meg at jeg måtte være mer ydmyk overfor folks, og spesielt kvinners, situasjon i slike alvorlige kriser der liv blir snudd opp ned på sekunder.
Selv om folk overlever store jordskjelv og andre store katastrofer, er viljen til å leve videre i mange tilfeller ofte forbundet med mye stress, og spesielt blant kvinner. De vet ofte ikke hvor de skal bo, hva de skal leve av og hvilke krav familiene om de også lever vil sette til dem. Kvinner har i de fleste tilfelle ikke bare omsorgen for barna, men de har også for de eldre, handikappede og husholdet generelt, rett og slett for at livet til en størst mulig grad fortsatt fungerer for dem som er rammet.
Fortsatt graves det heldigvis fram overlevende fra ruinene i Nepal, men håpet om å finne flere svinner etter hver dag som går. En dag er det slutt på det vi kaller «resque and relief fasen», og de spesialiserte redningsmannskapene med hunder, økser og hakker, som har stått på døgnet rundt i den første kritiske fasen etter skjelvet, setter seg på flyet hjem. Bulldoserne overtar. I relief og resque fasen handler det aller mest om å finne overlevende, behandle kritisk skadde og sørge for mat, vann og tak over hodet eller et sted å oppholde seg/sove for dem som er direkte berørt av jordskjelvet. Etter denne fasen fortsetter nødhjelpsorganisasjonene sitt arbeide for å hjelpe de rammede med det viktigste slik at de etter hvert kan enten vende tilbake til sine bosteder eller får et midlertidig bosted mens hus blir reparert eller nye hus blir bygd. I denne fasen er det kritisk at kvinner og barn får den hjelpa de trenger både materielt og psykisk, og den beskyttelse de trenger mot overgrep og utbytting. Deres rettigheter og behov kan ikke settes på vent til dagene normaliserer seg. Det er å håpe at ikke bare UNICEF, men også de andre store organisasjonene fokuserer på å nå fram med hjelp til de svakeste og mest sårbare, og at de ikke stiller seg likegyldige i forhold til hvem som får hjelp først.
Halve Verden 